Akkurat nå føles det som om Norge er et fly som faller i en stor luftlomme. Selv om vi har erfaringer som tilsier at turbulens kan gå over, er det likevel svært ubehagelig.

For det er mye som utfordrer vårt norske selvbilde. Er vi ikke godhetsnasjonen, med et forbilledlig og jordnært kongehus og ærlige politikere i en velfungerende demokratisk rettsstat? Men kanskje er det bra at vi forstår at vi kan ha latt oss forføre av tanken om at Norge er et slags humanistisk og demokratisk tusenårsrike – der alt blir så bra at Jesu gjenkomst er overflødig.

Mørk intoleranse

Det blir ikke mindre følt turbulens av at vårt internasjonale sikkerhetsnett synes å revne, også fordi mange amerikanske kristne støtter en president som synes å gripes av et syndig begjær når han tenker på sine alliertes landområder.

Det er lett for oss i Norge å dømme disse kristne, men mange av dem har opplevd en helt urimelig utdefinering, blant annet i universitetssektoren. Woke-prosjektets mørke intoleranse viser at sekulær humanisme kan spore av.

Så hva gjør vi nå? Vi må gjenoppdage Bibelen som vår viktigste veiviser, men vi må også søke sannhet og høre på profetiske røster, også når de kommer fra uventet hold. Vi burde ha hørt på Terje Tvedt, som ikke bare har avslørt maktelitens sirkulerende gaver til hverandre; han har også pekt på vår tendens til å velge ikke-fungerende utviklingsstrategier i nestekjærlighetens navn.

Men vil vi egentlig høre kritikere som utfordrer vårt vakre selvbilde?

Unik kilde

Bibelen er en unik kilde til visjonær tenkning og dømmekraft. Den lærer oss at vi ikke skal hysje på profeten – han som ikke bare bekrefter, men utfordrer. Samtidig hjelper den oss til å gjenkjenne svakhet som noe sterkt.

Når kronprinsen sier at han støtter Marius i den situasjonen han er i, er det både sjokkerende og vakkert. Det er sjokkerende fordi vi skjønner at symbolfamilien er en virkelig familie. Det er vakkert fordi noen velger omsorg framfor prestisje.

Er det noe Jesus har lært oss – så er det at det å nekte å forkaste noen – ikke er det samme som å akseptere det personen har gjort.

Nåde og sannhet

La oss derfor be om at det neste kapittelet i vår historie kan kombinere nåde og sannhet. I oppmerksomhetsøkonomien får vi medieomvendelser. Det handler om å innrømme akkurat nok til å bevare omdømmet – for så, om mulig, å komme seg ut av den nådeløse sekulære skamkroken.

Bibelens budskap om sannhet og tilgivelse er så mye rikere. På individnivå handler dette om å ta ansvar – for så å bli satt fri til å leve for det gode, for det godes egen skyld. Der hvor det finnes en gudgitt tilgivelse, forvandles sannheten til noe som setter fri og skaper en erkjennelse i hjertets innerste som handler om karakter, ikke image.

På samfunnsnivå kan den kristne nestekjærlighetstanken inspirere til et helhjertet oppgjør med løgn og destruktive strukturer. Vi må konfrontere korrumperende praksiser som ødelegger fellesskapet og tillater overgrep mot den svake og sårbare.

Spørsmålet er om vi kan gjøre det uten å forkaste den skyldige for alltid. I mange tilfeller er svaret nei. Tilgivelse betyr ikke automatisk at politiske posisjoner kan gis tilbake. Men der hvor oppgjøret er ekte, kan det være annerledes. Hva som kan gjenopprettes og ikke, krever klokskap.

Fornye demokratiet

Som kristne bør vi derfor være de første som ber for både kongehus og politikere i gode og onde dager. Men vi bør også be om at vi i kirken skal gjenoppdage den bibelske visjonen om oss selv som en by som ligger på et fjell. Vi har våre egne utfordringer i denne tiden, men vi kan fortsatt formes av ham som er verdens lys.

Derfor må vi ikke slutte å drømme om en kirke som kan veilede enkeltmennesker, gi retning til den stille vekkelsen alle snakker om, og kanskje fornye demokratiet ved å vise vei til sannhet og troverdighet.